Lenge, veldig lenge, har jeg hatt lyst til å besøke Japan, som for meg alltid har virket som et mystisk og magisk sted. En blanding mellom moderne høyteknologi, gamle tradisjoner og en rik historie.

Litt redd for at Japan ikke skulle innfri de mildt sagt store forventningene jeg hadde, reiste jeg fra Buenos Aires. Etter nesten femten timer lander jeg i Sydney, og etter ytterligere elleve timer lander jeg på Narita i Tokyo. Etter rundt førti timer på reise finner jeg ut at japanske hosteller har sen innsjekkingstid og ikke er like fleksible på å bruke fellesrom etc. før man har sjekket inn. Det betyr at jeg trasker rundt i halv-koma i et kaldt og vått Tokyo i noen timer før jeg får slippe inn. Jeg kan allerede si at crazy Tokyo ikke skuffer, der jeg går rundt og smiler for meg selv.

Sidney skyline. Det nærmeste jeg kommer.

Mitt første møte med Japan 100 meter fra hostellet.

Første kvelden er jeg på plass i sokkelesten på gulvet på en restaurant der jeg må steke min egen mat. Okonomiyaki står på menyen sammen med en austrailaner ved navn Finn.

Neste dag har været tatt en vending til det bedre og jeg har en fantastisk dag med å utforske keiserens hage og den kontroversielle, men likefullt imponerende, Yasukuni-helligdommen (Yasukuni-jinja). Det er en voldsom kontrast å komme inn i keiserpalassets øst-hage (den som er åpen for publikum) etter å ha vandret gjennom high street-handleområdet Ginza og forretningsområdet Marunochi med sine store glassbygninger. Hagen re en rolig “oase” midt i en by som ellers er preget av mye folk og mye liv overalt, hele tiden.

Plommetre-blomstring i den keiserlige øst-hagen.

Den fantastiske rustbelagte Torii-porten til Yasukuni-jinja.

Unagi, eller ål, står på menyen.

Disney-bygningen i Shibuya ser mer ut som en bygning fra en fremtidsfilm satt etter apokalypsen.

Shibuya-crossing, kjent for mange fra Lost in Translation

Man kan ikke reise fra Japan uten å ha spist litt bra Sushi.

Disse drikkeautomatene selger varme og kalde drikekr og finnes bokstavlig talt på annenhvert gatehjørne.

Bryllupsprosesjon

Harajuku, og særlig Takeshita, på en søndag formiddag er jo nærmest en institusjon i seg selv, og definitivt verdt et besøk. Jeg skulle rekke et tog og var nok litt for tidlig ute for å få med meg det virkelige “sirkuset”, men morro nar det nå alikevel.

Det er utrolig mye jeg kunne sagt om Japan, men jeg skal ikke kjede dere med det. Jeg foreslår at dere tar dere en tur (det mener jeg!), eller at dere kommer og snakker med meg så skal jeg fortelle. Bilder fra neste stopp i Japan kommer uansett snart.