Neste stopp på reisen er Curitiba. Curitiba er kjent som byen i Brasil som funker. Et godt kollektivtransport-system, relativt ren, masse grønt og parkområder og mindre kriminalitet enn mange andre steder i Brasil.

En av jumbo-bussene i Curitibas buss-nettverk.

Hovedgrunnen til at jeg reiser til Curitiba er for å ta Serra Verde Express. Serra Verde Express er en togtur som tar meg fra Curitiba til Morretes litt over tre timer. Togbanen ble åpnet i 1885 og benyttes primært til transport fra de høtliggende områdene rundt curitiba ned til havnebyen Paranaguá for videre transport. Særlig er det soya og andre landbruksprodukter som transporteres.

Curitiba ligger på over 900 meter over havet og for å komme ned til havet må man ta seg ned den såkalte Serra’en. Fjellkjeden som stekker seg fra lengst sør i Brasil til nord for Rio de Janeiro. Serra’en er bratt og kledd med ekstremt tett skog. Togbanen ned fra Curitiba ble påbegynt i 1880 og tatt i bruk fem år senere i 1885. Delen av banen som går mellom Curitiba og Morretes har 13 tunneller, over 30 bruer og den snirkler seg klint opp til fjellsiden, tidvis med flere hundre meter rett ned på siden.

Read more

Etter en laaaaang biltur fra Itamambuka er jeg tilbake i São Paulo. Planen var å bli her et par dager for å roe ned litt etter en lang uke på stranda og en lang uke med julefeiring i Birigui. Etter et par dager i São Paulo blir jeg imidlertid overtalt til å bli en uke for å være med på en del spennende ting som skjer i helga.

Det er vanlige arbeidsdager for de fleste, så jeg stort sett på egenhånd. Som forrige gang bor jeg hos Henrique som på en helt fantastisk måte har stilt leiligheten sin til rådighet. Den første dagen i São Paulo blir brukt til fint lite. Avslapping etter en uke på stranda, litt shopping osv. Neste dag er jeg mer ambisiøs og legger ut på tur til det byens markedshall, Mercado Municipal. Det er en stor hall med masse boder som selger alle matvarer man noen sinne kan tenke seg finnes. Frukter jeg aldri har sett eller hørt om, kjøtt og fisk i lannge baner, vin, ost og andre delikatesser. Siden fotturen min tar meg gjennom et litt sketchy nabolag ligger kameraet igjen. Å legge igjen kamera, kredittkort og andre verdisaker er blitt en gjenganger i Brasil. Det er mye mer avslappende å slippe å tenke på å måtte passe på alt man har med seg til enhver tid.

Neste dag er jeg mer kulturell og besøker et kunstmuseum, Pinacoteca do Estado de São Paulo og Museu da Língua Portuguesa. Begge utmerkede museer.

Pinacoteca er et moderne kunstmuseum, men er desverre under ombygging så det mangler en hel etasje med utsstillinger.

Museu da Língua Portuguesa er som navnet (ihvertfall for noen) sier et museum dedikert til de portugisiske språk. Museet har mange interaktive og multimediainstallasjoner, blant annet en 106 meter lang vegg som fungerer som en stor skjerm:

Read more

Etter en løpetur for å rekke bussen i São Paulo tar en busstur på litt over seks timer meg til Birigui, min andre hjemby.

I Birigui blir jeg hentet av Marcel, som også bodde hos oss på Gjøvik for ni år siden. I Birigui bor jeg hos familien til Marcel og Karen som begge har bodd hos oss på Gjøvik.

Sist jeg var i Birigui var åtte år siden, og det er åtte og et halvt år siden jeg bodde her. Å komme til Birigui er en merkelig følelse. Minnene jeg har etter åtte år stemmer ikke nødvendigvis med dagens virkelighet.

Mye endres på åtte år, men mye forblir det samme. Read more

Først en lang bumpy ride fra New York til São Paulo. Flyet var noen timer forsinket så bussen jeg skulle ta var long gone. Buss-fyren på flyplassen mener at han lar en løsning. Først ta en buss til São Jose dos Campos. Derfra en ny buss til Caraguatatuba. Derfra må jeg se om jeg finner en lokalbuss til Ubatuba der Billie forhåpentligvis venter på meg. Lokalbussen tar ikke mer en 15 minutter påstår han. Jeg gjør enkel hoderegning og ringer og sier ifra når jeg tror jeg er på plass i Ubatuba. De to første bussturene går smertefritt, men den siste lokalbussen som bare skulle ta 15 minutter er stappfull, varm og tar nesten to timer. Men, når jeg kommer til Ubatuba nesten to timer for sent venter Billie på meg.

Ubatuba er også kjent som Brasils svar på Bergen når det kommer til nedbør. Det lokale kallenavnet på Ubatuba er Uba-chuva (chuva betyr regn på Portugisisk). Ubatuba skuffer selvsagt ikke. Mens jeg sitter på den siste bussen begynner et uvær ulikt noe man opplever i Norge. En liten bar funker perfekt som regnbeskyttelse mens vi venter på at det værste uværet skal gi seg. Vi ankommer Itamambuca i mørket, ALT er vått. Over alt. Vi spiller kort med naboen til Billie som er en surfer/forfatter fra Argentina, hun eier et surfebrett, noen bøker og noen klær. That’s it. Høres deilig ut. Plutselig smeller det voldsomt og strømmen blir borte. -Sånt skjer, vi tenner noen lys sier de. Så da sitter vi der med bare noen stearinlys og spiller kort og hører på alle insektene og dyrene i skogen rundt oss som har konsert. Fantastisk!

Neste morgen vokner jeg til solskinn og det som må være en liten hær av fuler som kvitrer lystig utenfor vinduet. Og noen haner som galer. Kikker ut gjennom vinduet og innser at kontrasten fra New York neppe kunne vært større.

Litt morgenyoga hører med før man drar på stranda.

Utsikten fra verandaen til Billie.

Read more