For å ta flyet vekk fra Søramerika er jeg nødt til å reise tilbake til Buenos Aires. Derfor tar jeg flyet fra Punta del Este til Buenos Aires lørdag formiddag. Dette passer mer en utmerket siden jeg fikk nyss om at Vampire Weekend avslutter sin Contra-turne i nettopp Buenos Aires denne kvelden. Selvfølgelig har jeg skaffet meg en billett.

Innflyvning til Buneos Aires

Jeg ankommer BA med noen timer til konserten starter. Jeg har unnet meg luksusen av et hotellrom de to nettene før monsterflighten til Asia. Hotellet er overraskende fancy med treningsrom, svømmebasseng, egen balkong osv. Men ingen tid å miste på hotell-chilling, jeg skal på konsert. Jeg ankommer den den relativt lille utendørsscenen der konserten holdes, og skjelden har jeg sett slik en konsentrasjon av hipstere. En så høy Wayfarer-konsentrasjon har nok neppe verden sett tidligere.

Read more

Montevideo, Uruguays hovedstad for dere som ikke visste det, ligger “rett over bukten” for Buenos Aires. En times fergetur til Colonia og en to timers busstur videre tar meg til hit. Etter en taxitur til hostellet er gleder jeg meg til å utforske området etter at taxisjåføren to ganger på spansk ber meg om å være veldig forsiktig. I motsetning til taxisjåførens oppfatning er Montevideo vistnok en trygg by. Det eneste unntaket er gamlebyen, hvor alle guidebøker forteller at man skal passe seg.

Jeg har bare planlagt to netter i Montevideo, noe som gir meg en og en halv dag til rådighet. Grunnen til det korte oppholdet er at jeg stort sett har hørt at Montevideo er en by uten særlig mye å se og som det ikke er så spennende å være. I ettertid innser jeg at alle andre tok feil og at jeg kunne ha tenkt meg mer tid i denne byen.

Første kvelden henger jeg meg på en østerriker og en tysker som er på jakt etter en øvelse til det lokale karnevalet som avholdes noen noen dager etter at jeg forlater Montevideo. Øvingene består i at man gjør en marsjeringstest gjennom gatene i nabolaget trommegruppen kommer fra. Det kan sånn sett sammenliknes med de norske musikkorpsene som øver på å marsjere i gatene i ukene før 17. mai. Den store forskjellen er at her møter det opp en drøss med folk som følger etter. Gruppen består av en stor trommegruppe og en gjeng med kvinnelige dansere som går foran.

Vi står en stund og venter, og plutselig, nærmest uten forvarsel starter gutta å spille. Det er et nærmest øredøvende trommebrøl fra minst 50 mann med store trommer. Toget begynner og bevege seg, og folkemassen rundt følger smådansende etter. Etter en liten halvtime med marsjering nedover gata er det slutt og folk går hver til sitt. Vi finner en bar.

Read more

Foz do Iguaçu befinner seg rett ved grensen mellom Brasil og Argentina, og er sånn sett et naturlig siste stopp for mitt opphold i Brasil (prøv å gjett hva som er turens neste land…).

I likhet med Curitiba er jeg i Foz do Iguaçu på grunn av en ting nemmelig den store fossen som ligger her. Fossen ligger midt på grensen mellom Brasil og Argentina, og det vanligste er å bruke en dag på den brasilianske og en dag på en Argentinske siden av fossen. Siden jeg er en mainstream-turist som liker å følge de store massene var dette også min plan.

Den første dagen blir benyttet på den Brasilianske siden av fossen. Den brasilianske siden er den desidert enklest tilgjengelige. Man tar lokalbussen ut til nasjonalparken hvor man står i kø i en halv time. Deretter hopper man på en shuttlebuss som tar deg ut til området ved fossen. Der er det en “tursti” med panoramautsikt som leder helt inn til den ene siden av fossen. Den brasilianske siden har den beste oversikten over fossefallene som strekker seg over flere kilomenter (!), mens du på den argenentinske siden kommer nærmest til Garganta do Diablo (djevelens svelg) som er den mest voldsomme delen av fossen.

Read more