Først en lang bumpy ride fra New York til São Paulo. Flyet var noen timer forsinket så bussen jeg skulle ta var long gone. Buss-fyren på flyplassen mener at han lar en løsning. Først ta en buss til São Jose dos Campos. Derfra en ny buss til Caraguatatuba. Derfra må jeg se om jeg finner en lokalbuss til Ubatuba der Billie forhåpentligvis venter på meg. Lokalbussen tar ikke mer en 15 minutter påstår han. Jeg gjør enkel hoderegning og ringer og sier ifra når jeg tror jeg er på plass i Ubatuba. De to første bussturene går smertefritt, men den siste lokalbussen som bare skulle ta 15 minutter er stappfull, varm og tar nesten to timer. Men, når jeg kommer til Ubatuba nesten to timer for sent venter Billie på meg.

Ubatuba er også kjent som Brasils svar på Bergen når det kommer til nedbør. Det lokale kallenavnet på Ubatuba er Uba-chuva (chuva betyr regn på Portugisisk). Ubatuba skuffer selvsagt ikke. Mens jeg sitter på den siste bussen begynner et uvær ulikt noe man opplever i Norge. En liten bar funker perfekt som regnbeskyttelse mens vi venter på at det værste uværet skal gi seg. Vi ankommer Itamambuca i mørket, ALT er vått. Over alt. Vi spiller kort med naboen til Billie som er en surfer/forfatter fra Argentina, hun eier et surfebrett, noen bøker og noen klær. That’s it. Høres deilig ut. Plutselig smeller det voldsomt og strømmen blir borte. -Sånt skjer, vi tenner noen lys sier de. Så da sitter vi der med bare noen stearinlys og spiller kort og hører på alle insektene og dyrene i skogen rundt oss som har konsert. Fantastisk!

Neste morgen vokner jeg til solskinn og det som må være en liten hær av fuler som kvitrer lystig utenfor vinduet. Og noen haner som galer. Kikker ut gjennom vinduet og innser at kontrasten fra New York neppe kunne vært større.

Litt morgenyoga hører med før man drar på stranda.

Utsikten fra verandaen til Billie.

Itamambuca er en liten strand rett nord for Ubatuba. Utenfor turistsesongen er det stort sett surfere som bor der. Det er et stort område med fine turistvillaer og en liten landsby der de lokale og surfebomsene bor. I landsbyen ligger alt på en veistump, og alle kjenner alle. Jeg innser at jeg nok skiller meg litt ut som den hviteste, svetteste fyren i mils omkrets.

Dagene i Itamambuca går med til å henge på stranda, sykle rundt i nærområdet, henge sammen med vennene til Billie, ta surfetimer og en tur til selve byen Ubatuba. Livet i landsbyen går saaakte og det er ikke veldig mye å ta seg til.

Middag og gitarspill hos argentineren Maurilio aka. Maradonna. Det skal sies at både Billie og Maurilio er lysår foran meg når det gjelder gitarferdigheter, men man må jo posere litt for fotografen.

Veien gjennom landsbyen

Neste stopp blir nok en stor kontrast. Følg med! Até mais.