Etter en uke i SP går turen altså videre sørover, med Florianópolis som neste stopp. Fra São Paulo tar jeg nattbussen som tar ca. 10 timer. Busser i Brasil er en historie i seg selv, men de er bra (ihvertfall hvis du betaler for det). Veiene er imidlertid ikke like bra, så selv om setet kan gjøres om til en seng er det ikke selvsagt at man klarer å sove.

Når man våkner tidlig og ikke får sove er fotografering ut av bussvinduet et fint tidsfordriv.

Florianópolis er egentlig en by på rundt 2 millioner inbyggere, men navnet Flórianopolis brukes i Brasil som samlebetegnelse for hele øya som byen ligger på. Øya er spekket med vakre strender rundt det hele, og små og mellomstore byer i tilknytning til strendene. Jeg bor først på en strand som heter Barra da Lagoa på et utrolig bra hostel. Det er litt uvant at det er mest utlendinger der etter at jeg har vært sammen med brasilianere stort sett hele tiden i Brasil. Det er imidlertid masse hyggelige folk der og mye som skjer på hostelet. Dagene går stort sett med til å besøke de ulike strendene på øya.

Utsikt fra hostellet.

Praia da Barra da Lagoa

Read more

Først en lang bumpy ride fra New York til São Paulo. Flyet var noen timer forsinket så bussen jeg skulle ta var long gone. Buss-fyren på flyplassen mener at han lar en løsning. Først ta en buss til São Jose dos Campos. Derfra en ny buss til Caraguatatuba. Derfra må jeg se om jeg finner en lokalbuss til Ubatuba der Billie forhåpentligvis venter på meg. Lokalbussen tar ikke mer en 15 minutter påstår han. Jeg gjør enkel hoderegning og ringer og sier ifra når jeg tror jeg er på plass i Ubatuba. De to første bussturene går smertefritt, men den siste lokalbussen som bare skulle ta 15 minutter er stappfull, varm og tar nesten to timer. Men, når jeg kommer til Ubatuba nesten to timer for sent venter Billie på meg.

Ubatuba er også kjent som Brasils svar på Bergen når det kommer til nedbør. Det lokale kallenavnet på Ubatuba er Uba-chuva (chuva betyr regn på Portugisisk). Ubatuba skuffer selvsagt ikke. Mens jeg sitter på den siste bussen begynner et uvær ulikt noe man opplever i Norge. En liten bar funker perfekt som regnbeskyttelse mens vi venter på at det værste uværet skal gi seg. Vi ankommer Itamambuca i mørket, ALT er vått. Over alt. Vi spiller kort med naboen til Billie som er en surfer/forfatter fra Argentina, hun eier et surfebrett, noen bøker og noen klær. That’s it. Høres deilig ut. Plutselig smeller det voldsomt og strømmen blir borte. -Sånt skjer, vi tenner noen lys sier de. Så da sitter vi der med bare noen stearinlys og spiller kort og hører på alle insektene og dyrene i skogen rundt oss som har konsert. Fantastisk!

Neste morgen vokner jeg til solskinn og det som må være en liten hær av fuler som kvitrer lystig utenfor vinduet. Og noen haner som galer. Kikker ut gjennom vinduet og innser at kontrasten fra New York neppe kunne vært større.

Litt morgenyoga hører med før man drar på stranda.

Utsikten fra verandaen til Billie.

Read more